GALAR LYRICS

1. De Gjenlevende

Mot en forstummet jord krummes våre kropper
avspeilingen av falne guder i landskap
atter en grånet skapning skal gå bort
mens døden henter inn sin bitende not

Som en orm som kysser bleke knokler
og spotter alt levende i hver karrig vrå

det er bare oss igjen i evig fall hver natt
for vi er bundet her med urørlig vold

Mektig er denne demrende undergangstid
måtte bare markene ei ligge forbrent i snø
måtte ei avgrunnskuldens bitt skjære i sten
Men en bristet stormklokke toner i det fjerne
nedad går de dype fjellrøtter som slår revner
ved yttergrensen av vinterdypets kvelefavn

Det er bare oss igjen i evig fall hver natt
for vi er bundet her med uunngåelig gru

Oss forbannede demrer mellom øde grener
oss gjenlevende, et evig, forskutt kor

Noe forferdet oss med stormfuglens skrik
noe forfrøs våre årer med navnløs skrekk
trettet envher sjel, tømte ansikter for vilje
lot oss velte inn i mørkets barske språk,
den vredes styrke klamret seg på alle ting:
Alt må stivne i denne billedhugde isbrann

Et snesort mareritt rir våre rustne bønner
besår tinder, kløfter, med dunkle redsler
forgjeves gjemmes tanker i falmet ild
der tomhet fylles med gamle drømmer
omspent av de tidsforstummedes fakler
alt liv rystes ved disse isvinders røst

Det er bare oss igjen i evig fall hver natt
for vi er bundet her med uunngåelig gru

Oss forbannede demrer mellom øde grener
oss gjenlevende skilles i ensomhetens kval
i usynlighetens nærvær er stunden kommet
som varsler on en fiendtlig vandrers ankomst
gamle skygger trer inn i hauger og vårt indre
og i blodet, dryppende fra oss begravedes hender
akk sinn, glød en siste gang i dødlik kraft,
bortenfor det vi må vedgå, at alt fryser ihjel

Det er bare oss igjen i evig fall hver natt
og vi er bundet her med uunngåelig gru

2. Natt ... Og Taust Et Forglemt Liv

Navnløs er sorgens vev i natt
i mulmets gang og kuldens saler,
her gjenlyder drømmen fra urtiden
som makter å drive isspydet i margen

Du, den stillhet som svelger
du, som skumrer alle ord
og heller vår usle heder i hvit tomhet
med dine eldgamle, strenge bud

Våre hjerter, svøpt av sottfuglens skrik
som isner alt liv og brenner alt håp
ei dette dypet vekker vonbrotne guder
men oss dømtes åndedrag påkaller

En vind som kverner alle fjell
et fjell som bryter alle vinder
en båregang som svelger alle land
i endeløs natt, våre sinn synker i grus...

Bortom de hviskendes ofre:
Havbrotten raser, hoggormer slynger
og slettene herjes av vettervrede
stormlurenes dur fornemmes
det kryper og klager og dundrer
til oss, veike sjeler i savnets kvad.
Her, hvor skjøre fnugg dormer i snø
en siste hvil, byr på, og oss dekker til å dø...

Vi, som vender oss fra dens geberder
må bortfalle i timen som går
ned i kulden, der minner dveler
ventes denne siste, kvasse vinter.
Knoklete hender griper svakt
når vi snåver på iskuldens sti,
som ingen vil, men alle må trå på;
må dette være tilværelsens siste glimt?

Trengsler mørkner skumringstiden
sørgelig er det som nå oss kaller
det er i asken vår vi tråkker,
natt... og taust et forglemt liv.

Trengsler mørkner skumringstiden
sørgelig er det som nå oss kaller
det er i asken vår vi tråkker,
natt... og taust et forglemt liv.
Det er i asken vår vi tråkker,
natt ... og taust et forglemt liv.

3. Bøkens Hymne

Aldri bar de hensunkne, sorte kroner
svunnet hen i et nattlig hav ifra nord
og fjernt sådd fra fordums lys
en slik klage som i skaresnøens tid

Alt luter under stormkaskadenes vold
bak tunet oser evig mørke gjennom
karrig skog og gustne stammer
der er heimen gått i glemme av vårt øye...

Høye makter tindrer og luer i brynet
deres kuldegys bryter ned hvert åndedrag
la grener bøyes drukken av vindkast
la stammer rystes av istappenes last

Lytt, til de sortlige vintertimene som gikk
ei finnes en voldsommere byrde!
Og etter en fortærende ferd gjemmes
i dem livets siste, tonende glimt av håp

Hvem er de fremmede blant oss fortapte?
Levninger fornyer en bristende klage som
demrer gjennom rom og morkne knokler
og frosten maktes dog snart å slokke

Akk, en tanke bryter inn i dette livets skrik
en forbarmelse, som ensomt runger
og tegner rastløst bilder i utmark og dalfør
et gammelt lys falmet under frossen ild

Og brått gryr bøkeskogen i vinterveldet
foran horisonter og under stjernevelvet
skal dette bli liksløret som lutret oss i natt
som tok fra oss all jord, alt feste og all kraft...?

Alt formørkes atter igjen, natt etter natt
stilt svaier døden gjennom årstidenes brott
ombrust med tomme drømmer — intet er,
intet våkner og intet bærer verdens makt...

Bortenom midvintergrået trues alt ved enden:
Evig avgrunn fortærer våre første skumringsglimt

4. Ljós

[Instrumental]

5. Gjeternes Tunge Steg

Bortom de hvite, gjengrodde netter og led
hviskes forgråtte viser om flokkens død.
Det fantes en hellig time da vi holdt ed
og nordavinden ei føk av sott og nød

Denne siste ferd adlyder fortvilelsens kall
famlende bortover banens krets som
toner lik verdensaltets stjernefall
mens stivfrosne hender dveler i sykdom

Inn i kulden flyter de jordmørke sletter
speilet i vintermånens blånende gløde.
Og bortvendt, der de rotløse steiner gir etter
ulmer intet hyperboreisk i dalenes øde

Evig snøfokk varsler dødsfragmenter
i et spinn av dunkle, vage tankers etterklang
der kun myriader av ensomheter venter
i deres glemsel, de siste stemmer sprang

Er vi skapninger uten mæle, uten munn?
Bestandig fra fjellheimen jettene buldrer.
Oss oppstandne fortapes på ødslig grunn
må ætten dø hen ved årstidens skulder?

Nei! Skjønt bak dvalen redsler stadig grunner
og dypet av klager lot ånden eldes med vold
bleke lys vil vokse frem og bli funnet
må gjeternes tunge steg forbli på langt hold

Og timen skal komme da solvervet vil stå
en hellig gnist mot det rotløse landet stilt
forut vårt tunge lodds skygger skal rå
og sinnets voksende tomhet blir til ild

6. Tusen Kall Til Solsang Ny

Bortenfor altet, forbi det gjenfrosne rom
mot snehvite, endeløse skyvvegger
går de siste svaneånder til hvile,
en evig søvn under usynlighetens hvelv

Over mørke havet råder stormfull stillhet
avgrunnsporten, meislet ut av stjerneskygge
frostbitt – stadig frossent – ruver den
gjennom tiende daler, kledd i is eg rim

Årveien, ensomt dvelende under hvelvingen
det mumles fredløst under bark og hud
som askestøv det velter opp i vemods hug
berøver og begraver alt med dødlig kraft...

Vi minnes frenders forne skrud
forntidsbåret, med all fordums glans

Vargene svelger alle som ei kan spå
den døde drotts liksalme:
"La faren hen, la alt forgå"

Opp imot stormsletta sjelen krysser
hvor skal de renne hen, våre kvaler?
Den kvelende kulde, roper på lik
glitrer det dog bak de hvite kaskader...

Noe strider imot en evig nattferd
det våkner og spirer i dyp jord
noe flammer i menneskets usæle indre
når det ildrøde står over fjellheimen

Se! Det reiser seg fra den stille dvale
til syne et glemt åsyn over verden
som i minnet, kallet fra forgylte åser
som vårens torden gnistrer det av lengsel
og fyller de høyes hvite kammer –
skal atter jorden hylles i uendelighetens sfærer?

Men før solen vender mot våre veier
kulde og bortkommet savn skal i oss knuge
innen solen – som et ildrødt gammelt vesen –
stiger ut av sin mørkfylte himmelhule

Hellige sol, reis din gylne fane!
Våre usle sjeler skal igjen helbredes
med tusen virvelvinders skimmer
som tusen kall til solsang ny!







GALAR LYRICS